Trøndelag er en av Norges viktigste regioner for forståelsen av runeskriftens historie.
Området har i lange perioder vært et kulturelt og politisk tyngdepunkt, og mange tidlige spor etter runer er knyttet nettopp hit.

Runer begynte å bli brukt i Skandinavia mot slutten av 100-tallet e.Kr., og var i flere århundrer en naturlig del av hverdagslivet. De ble risset i stein, tre, bein og metall – på minnesteiner, redskaper og personlige gjenstander. Runene fungerte både som skriftspråk og som bærere av symbolsk, sosial og rituell betydning.

I Trøndelag finner vi tydelige spor etter denne bruken. Runer var ikke noe fjernt eller mystisk, men et levende uttrykk for språk, tilhørighet og verdensforståelse blant menneskene som levde her.

Med innføringen av kristendommen endret dette seg gradvis. Den nye troen ble etablert gjennom politisk makt, lover og institusjoner, og eldre tradisjoner mistet sin offentlige plass. Språk, symboler og praksiser knyttet til den førkristne kulturen ble etter hvert marginalisert.

Selv om runer fortsatt ble brukt i en overgangsperiode, ble deres betydning gradvis svekket. Det som tidligere var en del av hverdagen, ble i økende grad sett på som noe gammelt, uønsket eller irrelevant. Over tid forsvant runene fra det levende språket og over i fortellinger, minner og sagn.

I dag står runene igjen som spor etter en kultur som en gang var levende og utbredt. De minner oss om et samfunn som eksisterte før maktstrukturer og ideologier endret hvordan mennesker uttrykte språk, tro og identitet.